5 spørsmål til Kristina, mamma til Ellen på snart 2 år.
Var den første gangen slik du hadde forestilt deg?
- Nei, det vil jeg ikke si. Jeg hadde mer smerter etter fødselen enn jeg hadde forventet. Noen av kroppens funksjoner var ikke helt med meg. Bare det å reise seg fra sofaen var ganske tøft den aller første tiden. Det overrasket meg, for jeg trodde ikke at kroppen min skulle være OK etter en vaginal fødsel.
Så var det så mange følelser, jeg hørte på Ellen hele tiden og hadde vanskelig for å slappe av.
Når følte du deg sterk igjen etter fødselen?
- Jeg vil si at det gikk ganske fort, og først etter en uke ble jeg litt sterkere. Men de første ukene var ganske fysisk tøffe.
Det er tross alt noen kilo som har kommet ut av et ganske lite sted.
Hva har overrasket deg mest med å bli mamma?
- Jøss, ganske mye faktisk. Hovedsakelig takknemligheten som kom over meg over at alt gikk bra, og at babyen vår er her nå. Det er ubeskrivelig. Nå er Ellen snart to år gammel, og jeg nyter å se personligheten hennes vokse mer og mer.
Jeg var ikke så begeistret for de første månedene som mamma, men jeg synes det har blitt morsommere å være mamma med tiden.
Opplevde du babyblues etter fødselen?
- Jeg begynte definitivt å gråte for veldig rare ting i begynnelsen.
Er det noe du ville ha gjort annerledes den første tiden?
- Jeg ville ha slappet litt mer av. Nå vet jeg at alt er faser, det går over. Trodde dagene med alenetid var over og at det å dusje lenger enn 5 minutter tilsvarte en hel dag på SPA. Da hadde jeg ikke prøvd å være så sterk og positiv hele tiden, men faktisk våget å være mer sårbar.
For meg var den første tiden tøff, og det må den være, det går over.
5 spørsmål til Felicia, mamma til Lewi 4 år og Aaron 8 måneder.
Var den første gangen slik du hadde forestilt deg?
- NEI! Å få barn er ikke en dans på roser og en hoppetur på myke skyer hele dagen. Det er en påkjenning som du ikke kan forstå før du har gått gjennom den første perioden. Det er en påkjenning for deg selv, for forholdet til partneren din, for dine nærmeste. Alt blir snudd opp ned. Du er aldri alene lenger, tankene dine er alltid på noen andre, livet ditt dreier seg plutselig om noen andre enn deg selv, MEN det er verdt det. Selv om det kan føles hardt og jævlig noen dager, så er det verdt det.
Når babyen din gir deg sitt første smil, er alt glemt.
Når du fikk barn
Når følte du deg sterk igjen etter fødselen?
- Jeg har aldri lyst til å svare på det, men det er vel både sant og usant. Begge fødslene mine har endt med keisersnitt (jeg ønsket å føde vaginalt), og det kommer jeg nok aldri til å komme meg over psykologisk. Arret mitt på 12 cm vil alltid minne meg om den kampen. Fysisk vil jeg gjerne feire kvinnekroppen! Det kroppen vår går gjennom under svangerskapet og fødselen er en påkjenning uten like. Med enten en vaginal fødsel eller et keisersnitt setter vi en baby til verden, og det er det vakreste av alt. Så arret mitt på 12 cm minner meg ikke bare om den forferdelige smerten jeg opplevde, det minner meg også om de to fantastiske guttene mine som jeg bar og brakte til verden.
Så jeg føler meg sterkere og sterkere for hver dag som går, både mentalt og fysisk.
Hva har overrasket deg mest med å bli mamma?
Hva har overrasket deg mest?
- Hmm ... Det som har overrasket meg mest, er faktisk hvor mye kraft og energi man faktisk har. Jeg tror "superhelt"-tittelen kommer direkte fra det faktum at du får et pluss på pinnen. Du klarer det, du kjemper, du gråter og svetter tusen ganger, og så gjør du det hver dag.
Uansett hvor nær du er ved å gi opp, fortsetter du - og du bare gjør det, som en maskin. Som en superhelt. Det er nok det som har overrasket meg mest, bortsett fra hvor mye man faktisk kan elske noen, selvfølgelig. Noen ganger tror man at hjertet skal flyte over og hoppe ut av kroppen når man ser hvor høyt man faktisk elsker barna sine. Kanskje visste du at du ville elske barna dine, men hvor mye kjærlighet det gjør bare å høre dem le, kan ikke engang beskrives.
Klisjé kanskje - men også sant!
Opplevde du baby blues etter fødselen?
- Det spørsmålet kan jeg nok svare både ja og nei på. Jeg gråt kanskje ikke hver dag eller følte at følelsene mine flommet over, men jeg var skjør. Med mitt første barn var jeg så så så så usikker. Både som person og som mor.
Jeg vil si at "baby blues"-følelsene mine var mer hjemsøkende inni meg enn at de kom ut i form av tårer.
Is there anything you would have done differently in the early days?
- Herregud, ja, men sånn er det vel alltid. Jeg gjorde også mye annerledes med begge barna mine. Man lærer hva som fungerte da og ikke. Samtidig blir man mer erfaren og tryggere i rollen som mamma. I mitt tilfelle som var så usikker med mitt første barn, kan jeg kjenne en STOR forskjell nå. Jeg er tryggere i rollen min og vet hvordan jeg ønsker å være som mamma. Men på den annen side er man aldri feilfri, og man lærer fortsatt hver dag. Så jeg skulle ønske jeg hadde tatt alt litt mer med ro med mitt første barn, stolt mer på meg selv og magefølelsen min. Samtidig skulle jeg ønske at jeg turte å vise mer av den sårbarheten jeg faktisk hadde, jeg tror folk rundt meg hadde forstått meg bedre da.